Mennesket har alltid hatt behov for å måle avstander. I 1790 beordret Talleyrands nasjonalforsamling at Royal Academy of Sciences skulle produsere et system for måleenheter «For all tid, for alle mennesker». Resultatet ble det metriske systemet. Nesten 100 år senere ble det metriske systemet offisielt innført i Sverige. Det betydde at de gamle avstandsmålingene gradvis skulle fases ut.
På den tiden bodde det en egenrådig arkitekt i Stockholm – Karl-Hilmer Johansson Kollén. Han fikk i oppdrag å designe detaljer til et teater, men han nektet på religiøst grunnlag og sa opp stillingen sin. Da han hørte om det nye metriske systemet, innså han raskt den pedagogiske verdien av å kunne se begge målesystemene samtidig. Han utviklet en sammenlikningslinjal. Det var ganske enkelt en linjal som viste både de gamle tommene og de nye centimeterne. Men det var vanskelig å håndtere en lang linjal. Og derfor kom Karl-Hilmers neste oppfinnelse – en linjal som kan brettes sammen. Tommestokken var født.
Den første tommestokkfabrikken
En engelsk adelsdame som hadde hørt om den nye ideen, finansierte den første produksjonen av tommestokken. Hun investerte 5000 svenske kroner, og tommestokkselskapet Svenska Mått- och Tumstocksfabriken ble etablert i Folkungagatan i Stockholm i 1883. Den ble raskt en suksess. Da fabrikken i Stockholm ble for liten, flyttet Karl-Hilmer fabrikken til hjembyen sin, Göteborg.
Flytter til Hultafors
Den første fabrikken i Göteborg lå i Sillgatan 12. Etter enda en fabrikk ved Loppetorpet i Heden, var det på tide å finne et nytt sted. Joel Kollén, Karl-Hilmers sønn, hadde en hytte i Hultafors, en liten landsby mellom Göteborg og Borås. Landsbyen hadde nettopp fått togstasjon og en skikkelig vei, og dette, kombinert med muligheten til å bruke vannkraft, førte til at fabrikken ble flyttet i 1907.
Flytting på nyttårsaften
I 1905 overtok Joel Kollén driften fra faren sin, og to år senere, i 1907, var det på tide å flytte fabrikken fra Göteborg til Hultafors. Joel og svogeren hans gjennomførte flyttingen på nyttårsaften. Sammen flyttet de maskinene og materialene med hest og slede, mot Karl-Hilmers vilje. Karl-Hilmer fikk forbud mot å besøke fabrikken i Hultafors, fordi oppfinnsomheten hans forstyrret fabrikkarbeiderne, slik at de ikke fikk utført jobben sin.
Landsbyen vi fikk navnet vårt fra
I mer enn 100 år har Hultafors sitt hovedkontor og hovedvirksomhet ligget i landsbyen som ga navn til selskapet – Hultafors – mellom Göteborg og Borås vest i Sverige. Hos Hultafors produserer vi fortsatt tommestokker ved hjelp av helt unik og verdensledende produksjonsteknologi.
Det magiske tallet 50
I lang tid forsøkte eierne å holde antall ansatte til 50 personer. Hvorfor? Fordi de mente dette var et magisk tall for at de ansatte skulle kunne bli kjent med hverandre og kommunisere på et mer personlig nivå. Håpet var at dette ville føre til mer fornøyde ansatte.
Fabrikkens brannmenn
Det lokale brannvesenet ble startet av ledelsen hos Hultafors, og flere av de ansatte ved fabrikken hadde oppgaver knyttet til korpset. Hvis det oppstod en brann, ble kontoret kontaktet, og de kontoransatte ville utløse en alarm i fabrikken for å varsle de ansatte.
Julestemning
Ester, Joel Kolléns kone, brydde seg om innbyggerne i landsbyen. Hver jul reiste hun til Göteborg sammen med svigerdøtrene sine for å kjøpe julegaver til de ansattes barn. Alle barn under 14 år fikk en leke og en «nyttig gave» fra selskapet.
Kreativ tømmertransport
Da toget kom med tømmer til fabrikken, fikk alle bøndene i landsbyen beskjed. En etter en kom de til jernbanen med hest og vogn for å losse vognene. De fikk betalt etter hvor mange stokker de fraktet, og bonden Persson fra Vikhult fant ut at han kunne legge stokkene motsatt vei i vognen. Da kunne han frakte flere stokker per lass. Men politiet satte ikke pris på den kreative måten å tjene litt ekstra penger på, siden lasset ble mye bredere og tok nesten hele bredden av veien mellom jernbanestasjonen og fabrikken.
Hytta
Fabrikkarbeiderne og deres familier fikk muligheten til å bo på gården Instön, på Sveriges vestkyst, en uke hver om sommeren. Gården var eid av Joel Kollén, og avtalen kom i stand gjennom en stiftelse som Kollén-familien etablerte. I begynnelsen ble familiene fraktet til gården med lastebil, siden mange av dem ikke hadde bil. Senere reiste mange med moped.
Juks
Arbeiderne som lagde leddene til tommestokkene, fikk ikke godt betalt i 1930-tallene, og de yngre mennene som stod for arbeidet, fikk betalt per kilo. For mange ble fristelsen til å jukse for stor. En av de mest populære måtene å øke lønningen på, var å legge en jernbit med en snor nederst i bøtten der leddene ble oppbevart. Snoren ble festet til et av leddene øverst, og da bøtten var veid og skulle tømmes, ble jernbiten flyttet til en tom bøtte.
Spionasje
Eierne var redd for at virksomheten kunne utsettes for spionasje. De iverksatte mange tiltak for å beskytte hemmelighetene om produksjonsprosessen. For eksempel var vinduene i fabrikken lenge av råglass, og de ansattes ønske om gjennomsiktig glass, i det minste i de øverste vinduene, ble avslått. I hver pause ble fabrikken tømt og låst. En vakt slapp arbeiderne inn igjen 5 minutter før pausen var over. Når det kom gjester utenfra, ble deler av fabrikken sperret av. Selv om dette kan virke som ekstreme tiltak, tvilte eierne aldri på de ansattes lojalitet.
Vaskeriet
I nærheten av fossen der den opprinnelige fabrikken stod, ble det bygd en liten mursteinsbygning i 1945. Bygningen ble brukt som vaskeri av de ansatte og deres familier. Personalet fikk 10 prosent rabatt når de brukte anlegget, og det var ganske populært. Da boligstandardene ble bedre på 1960-tallet, og det ble montert vaskemaskiner i private hjem, var ikke vaskeriet like viktig lenger.
Tannkrem med sagflis
Andre verdenskrig førte til utfordrende år i Sverige. Ved fabrikken var biproduktene fra produksjonen verdifulle. For eksempel ble sagflisen malt og solgt for bruk i tannkrem og brød. Trepulveret ble også solgt til bakerier, som brukte det til å strø på stekebrettene før brødet ble stekt.
Endringer i produksjonen
Da tommestokken ble lakkert istedenfor polert, kunne en tredjedel av arbeidsstyrken blitt overflødig. Isteden valgte ledelsen å endre prosessen så sakte at kvinnene som tidligere hadde polert tommestokken, fikk tid til å lære seg et nytt yrke eller pensjonere seg.
Den store brannen
Den største brannen i Hultafors sin historie brøt ut i 1957. Brannen startet i en vifte, og den spredte seg raskt til fabrikkens lakkeringsavdeling. Karl-Hilmer Johansson Kollén var på forretningsreise i Storbritannia, men han skyndte seg hjem. Barnebarnet hans, Arne Kollén, hadde allerede klart å finne nye deler til lakkering. Derfor kunne de begrense produksjonsavbruddet til bare noen få dager.
